Mineraler i Bumannsfjorden​

Selv om det finnes flere mineraler her, så er det hovedsaklig 3 min far samlet: Diopsid, Grossular og Thomsonitt.

​

Diopsid

På grunn av den dype grønne fargen på edelstenen, blir de noen ganger referert til som sibirske smaragder, selv om de på et mineralogisk nivå er fullstendig urelaterte, smaragd er en edelstein og diopside er en halvedelstein (semi precious gem). Diopside ble oppdaget og først beskrevet rundt 1800, av den brasilianske naturforskeren Jose Bonifacio de Andrada e Silva. Navnet Diopsid kommer av ordet "dis" som betyr "to ganger" og ordet "opsè" som betyr "ansikt" med henvisning til de to måtene å orientere det vertikale prismet på.

​

Diopsiden i Bumannsfjorden ligger i snøhvit kalkspatt, gjerne i kombinasjon med Grossular.

​

Grossular

Også grossular er en "semi precious" edelsten, og grossularen er en kalsium-aluminium-underart av Granatgruppen.

Navnet grossular er avledet fra det botaniske navnet på stikkelsbæret, grossularia, med henvisning til den grønne granaten som finnes i Sibir. Andre nyanser inkluderer kanelbrun, rød og gul.

​

Thomsonitt (metamorfose)

Thomsonitt er hvitt eller svakt farget mineral som tilhører Zeolitt-gruppen. Thomsonitt var første gang identifisert i Skottland i 1820, og fikk navnet sitt etter kjemikeren Thomas Thomson. Tomsonitten på Seiland er en metamorfose, dvs at mineralet Thomsonitt har "stjelt" krystallformen til et annet mineral, i dette tilfelle nefelin.

Det har vært en del personer som har sagt at det ikke kan være thomsonitt, men det er bekreftet via lab-analyse.

Diopsid/Grossular-feltet i Søre Bumannsfjord, Seiland

 

I 2006 ble Seiland Nasjonalpark opprettet og det har siden 2006 derfor vært strengt forbudt å samle stein innen Nasjonalparkensgrenser. Feltet hvor det ble funnet diopsid, grossular og thomsonitt ligger innenfor Nasjonalparken.

​

Bumannsfjorden er et svært værhardt område, og været kan slå om på noen minutter. Det er ingen hus i nærheten, og en er avhengig av privatbåt for å komme dit. Etter at en har forankret båten, så må en gå fra havnivå og en 3 timers gåtur oppover fjellet, hvor en må forsere både isbreer og steinurer. Det er også tung å gå ned, da en har full sekk og må være forsiktig når slitne ben skal forsere stenurer etc. Bare turen opp/ned + båttur tar vel ca 7 timer, så det er begrenset hvor mye tid en har til å lete etter stein. I tillegg er det kun på sensommeren/tidlig høst en kunne dra for å lete stein, da feltet ellers om året lå dekket av is og snø.

​

Så selv om min far bodde 35 år på øya, så er det likevel begrenset hvor mange turer han fikk hit.